Samlingens høydåre

Av Arthur Kruse Sørensen og Trygve Ryvoll

Midt i september var det duket for stor fest, bedre kjent som kretssamling i Nordreisa. Store og små var samlet på Reisafjord Hotell. Der skulle de leve og trene de neste fem dagene. Hotellet skulle være selve kjernen for deres eksistens. En slags base. En bikube der alle skiløperne sammen skulle samarbeide for å skape resultater som i denne metaforen er honningen i kuben. De hadde gledet seg til denne anledningen siden de først ble oppmerksom at den i det hele tatt eksisterte. Den legendariske storsamlingen for alle i Troms ski og skiskytterkrets som er eldre enn 14 år var i ferd med å begynne.

Samling er et begrep som for mange har flere betydninger. Det kan bety en samling objekter, slik som for eksempel en frimerkesamling. Slik er det ikke for skiløpere. Samling er selve eldoradoet der du slipper å ta ut av oppvaskmaskinen, slipper å gå ut med søpla, og slipper å konversere med de kjedelige foreldrene dine i en kort men o så lykkelig periode av ditt liv. Samling er selvfølgelig også en treningsleir, men den er så mangt at det ikke går an å beskrive den konkret. Det er på samling alle møtes, det er på samling alle samles.

Nordreisa er den perfekte plassen for å arrangere en skisamling på. Nylagt asfalt så rykende fersk at man fortsatt kan lukte svetten til de latviske anleggsarbeiderne som la den, så rulleskiene lager ikke en lyd idet man suser av gårde på E6-en og tungtransporten dundrer forbi. Fantastiske fjell som rager høyt over de tusen hjem i Nordreisa-dalen gjør at det ikke er å forakte å ta seg en løpelangtur når man har slike områder å disponere. Oppe på fjellet kommer femtilappene flyvende villig vekk i form av rypekyllingspisende ravner, men du skal skyte mange før du har dekket kost og losji for jakta da. I tillegg er det gangavstand til både dagligvarebutikk og solarium for de som benytter seg av slikt.

Når du kommer tilbake fra økta, venter senger så myke at du tror du har lagt hodet ned på en barnerumpe. I virkeligheten er det egentlig senger redd opp av servicepersonell som yter sitt ytterste for å gi deg en perfekt opplevelse under samlinga i Nordreisa. Etter en kort pust i bakken venter nylagd mat nede i spiseområdet. Selvfølgelig smaker den himmelsk, akkurat slik hele opplevelsen smaker.

De lange turene over fjell og vann, og spesielt myrer, våte myrer. Myrer som suger alt av varme og motivasjon ut av de svette, kalde og slitne idrettskroppene. De lange, sleipe nedoverbakkene med stein, gjørme og faenskap. Man sklir, stuper og med hodet først mot den sleipe grusoverflaten fylt med knuste drømmer samt fortenner.

Ikke bare langturene er fylt med vann og dritt, men etter ca. 2 dager og 4 timer er alt av møblement i disse små, gule trehyttene kliss våt og kan sammenliknes med sandkasser. Gule, små hytter med forferdelige televisjons apparater med fire kanaler, Disney Channel, MAX, NRK 1 og NRK 2. Veldig gøy faktisk, du vet Nattpatruljen, en haug fulle nordnorske tøffinger som vingler rundt på øst-landet. Og er du så uheldig at du ikke får noe gøy inn på MAX, kan du jo alltids kose deg med noe britisk lavbudskjettskrim tekstet på nynorsk, du vet sånn ca. alt på NRK 2's sendeliste.

Å hvor vi gleder oss til neste samling. Etter at jeg har pakket ut de klissvåte, grusbelagte og søkklastede skiskoene som likner uhorvelig mye på hjullastere, er det bare å hive de på tørk så de kan klargjøres til neste strabas. Jeg gleder meg så rungende til neste gang jeg skal sitte tre til fem timer i en stappfull buss med en temperatur på rundt 32 grader. Jeg gleder meg så mye til å komme tilbake fra trening for å så sitte to timer med matte og norsk-lekser i et kjipt lokale som lukter av brent støv og gips. Jeg gleder meg bare så vanvittig mye!