Kunstgressgenerasjonen

Av Magnus Richardsen, Håvard Mannsverk og Sverrir Páll Hjaltested

Norge har de siste årene produsert en rekke spillere som går under den såkalte kategorien «Kunstgressgenerasjonen». Spillere som Martin Ødegaard, Mats Møller Dæhli og Karoline Grand Hansen er alle rappbeinte og tekniske individualister som holder verdensklasse på dette området. Mange talenter som dette faller igjennom, ifølge eksperter. Ballen går så fort at man ikke rekker å komme tett opp i motspilleren, mener Ole Gunnar Solskjær. Bør dette vekke bekymring for norsk fotball?

Nordmenn har helt siden vikingtiden blitt regnet som et tøft og robust folkeslag, der et fysisk Norge under Egil Drillo Olsen blomstret på 90-tallet. At Norge var ranket som nr.2 på verdensrankingen i 1993, virker helt utenkelig sammenlignet med dagens 70. plass. Det var en egen norsk fotballkultur der Norge var fryktet blant selv engelskmenn og brasilianere. Den berømte «Flo pasninga» var en av Norges spisskompetanser. Norge bygde på en egen fotballkultur som vi dyrket ned i detaljer. Vi prøvde ikke å etterligne andre fotballfilosofier som den dag i dag. Vi ser på spanjoler og «tikitakafotball», men hvordan skal man utvikle seg forbi en nasjon når man bare tar etter dem? De siste fem årene er vi blitt lovet festfotball med mye «possession» og et «flamboyansk» angrepsspill, men hva har Norge oppnådd med dette? En småpen 70. plass på FIFA-rankingen. Poenget er ikke at man skal dyrke den neste Flo, men at man må ha tæl til å dyrke en egen fotballfilosofi som bygger på norske styrker og verdier. Kom igjen da for faen, vi slipper inn mål mot snekkere og rørleggere fra San Marino!